I Esperanto er forståelighet den viktigste retningslinjen. Man plasser ordene slik at meningen blir tydelig. De forskjellige endelsene, spesielt N, gir stor frihet, men denne friheten er ikke absolutt.

Mange adverbiale småord står vanligvis for å klargjøre, like foran det, som det står i forhold til, f.eks. ankaux , ecx , tre , nur . Også ne står foran det, som det nekter.

En preposisjon skal alltid stå foran det, hvis orden den viser.

1} Bindeord skal stå foran det, som det forbindes til.

Ajn står straks etter det tabellordet, som det nyanserer.

Rekkefølgen på setningsdeler

Hovedorden til setningsdeler følger denne modellen:

subjekt - predikat - objekt - andre setningsdeler

Hvis man bruker en annen ordrekkefølge, må man ikke forandre hovedinnholdet, men bare skape diverse betoninger. Ved predikativo kan man likevel ikke alltid helt fritt forandre ordrekkefølge, fordi predikativ oftest ikke har rolleviser. Det er forskjell mellom leono estas besto (vero) og besto estas leono (usant, fordi det eksisterer også andre dyr). I en setning som lernanto farigxis instruisto er orden meget viktig, fordi instruisto farigxis lernanto er en helt annen sak. I de fleste virkelige setninger med predikativ fjerner sammenhengen likevel muligheten til misforståelser, også når man bruker uvanlig ordrekkefølge. Men en setning som * instruisto lernanto farigxas * er knapt forståelig, og derfor bør unngås.

Plassering først

En setningsdel som vanligvis ikke forekommer først i setningen, kan man betone ved at man akkurat plasserer den i begynnenerposisjon

En setningsdel, hvis hovedord er KI- ord , står normalt i begynnelsen av hovedsetningen eller bisetningen sin. En slik posisjon er ikke spesielt betonet for KI- ord. Foran KI- ord kan det stå en preposisjon, som viser dets setningsrolle:

I prinsippet kan også andre ord, som samarbeider med KI- ordet stå foran det, men generelt liker man ikke å ha KI- ord foran noe, som ikke er preposisjon:

Konjunksjonene kaj, aŭ og sed kan uten problem forekomme foran et KI- ord, fordi slike småord ikke virkelig hører til setningen etter, men bare forbinder den med den foran: Dum la trarigardado mi trovis diversajn esprimojn, kiuj siatempe ŝajnis al mi bonaj, sed kiuj nun al mi ne plaĉas kaj kiujn mi volonte ŝanĝus.

Iblant kan man sette setningsdelen, som egentlig hører til bisetningen, i begynnelsen av hele setningen. Dette skaper meget sterkt trykk grunnet uvant ordrekkefølge.

Ofte kan det oppstå forvirring, om til hvilken del av setningen de foranstilte ordene tilhører. Det kan se ut til, at de tilhører verbet i hovedsetningen, fordi de står nærmere til det. Hvis setningsdelen, som man vil betone, har rolle som subjekt i bisetningen sin, kan man absolutt ikke fjerne den, fordi subjektet må være tilstede med predikatet sitt. Det er da ikke mulig: * Tiu laboro mi pensas, ke estas malfacila * Man må si: Mi pensas, ke tiu laboro estas malfacila.

Noen ganger, hvis betydningen tillater, kan man betone en setningsdel i bisetningen med bruk av foranstilt pri - tillegg. En slik setningsdel, som man vil betone, beholder man på sin plass i bisetningen i form av pronomen eller tabellord, og i begynnelsen av hele setningen setter man den i formen til pri - tillegg. Den betonte delen forekommer da to ganger, en gang som pri - tillegg i hovedsetningen, og en gang som pronomen i sin virkelige setningsrolle i bisetningen:

Noen ganger, når man trenger å sette et KI- ord i begynnelsen av en setning, men KI-ordet i betydning tilhører bisetningen, kan resultatet bli meget vanskelig å forstå. Heldigvis forekommer slike problem i praksis svært sjelden:

Man må helt unngå slike setninger, hvis bisetningen selv er et spørsmål, fordi en slik konstruksjon blir altfor komplisert: Ŝi demandis, ĉu mi ŝatas muzikon. → Kion ŝi demandis, ĉu mi ŝatas? Man må si Kion sxi demandis ? selv om det er mindre presist, enn å bruke { pri - løsningen som vises her etterpå.

Det samme problemet eksisterer med relative (ikke spørrende) KI-ord.Også slike KI-ord setter man i begynnelsen av bisetningen. Hvis det relative KI ordet virkelig tilhører bisetningen til bisetningen kan forvirring oppstå:

Ofte kan man i stedet først plassere et pri - adjektiv. Man forlater KI- ordet på sin plass i form av et pronomen, og bruker pri - adjektiv som spørreuttrykk eller konjunktiv:

Hvis KI-ordet fungerer som subjekt, kan man ikke fjerne den fra bisetningen. Subjektet til verbet må forbli i setningen sin: Karlo diris, ke lia frato edziĝis. → Kiu Karlo diris, ke edziĝis? Diris ser ut til å ha to subjekt, mens edzigxis ser ut til å ikke ha subjekt. Bruk pri - løsningen: Pri kiu Karlo diris, ke li edziĝis?